:41:00
Jeg heter Reginald Stout,
og dette er min kone, Camille.
:41:05
- Vi leter etter Stuart.
- Er dere venner av ham?
:41:09
- Ikke akkurat det.
- Seilkamerater?
:41:14
- Reggie, si det.
- Vi er foreldrene hans.
:41:29
Reggie, slutt med det der!
:41:35
Det er så godt å se deg, Stuart.
Vi har mye å ta igjen.
:41:43
- Hvorfor ville dere ikke ha meg?
- Vi satt ikke så godt i det.
:41:50
Vi hadde ikke råd til å gi deg mat.
:41:53
- Han spiser nesten ingenting!
- George...
:41:57
Å gi deg fra oss var den
vanskeligste avgjørelsen vi har tatt.
:42:03
- Men nå kan vi bli en familie igjen.
- Absolutt. Er de salte?
:42:11
Kjære, barna...
:42:14
Vi må snakke med
herr og fru Stout alene.
:42:22
Ikke vær redd,
mamma og pappa ordner dette.
:42:29
Det har skjedd en feil.
Stuart kan ikke bli med dere.
:42:34
- Han er et familiemedlem nå.
- Han blir aldri det.
:42:40
Kanskje dere ikke forstår det,
men han føler det sikkert.
:42:44
Det er noe dere aldri kan gi ham,
dere er mennesker.
:42:49
- Det er et rom dere ikke kan fylle.
- Tomrommet.
:42:56
Mamma og pappa,
vil dere at jeg skal flytte?