:55:01
Våren og forsommeren
var en lykkelig tid for Grace.
:55:06
Martha ringte hver time
og ledet henne -
:55:10
- slik at hun kunne være
McKays øyne, -
:55:12
- Bens mamma, -
:55:16
- Veras venninne, -
:55:18
- og Bills hjerne.
:55:30
En dag fant Grace på å tråkke
på pedalene til belgen -
:55:34
- for å få overtalt Martha
til å spille litt.
:55:38
Det var bare for å tømme belgen
slik at den ikke skulle ødelegges.
:55:44
Nå var de stilltiende enige om -
:55:46
- at når Grace trådte pedalene,
trengte ikke Martha å føle skyld.
:55:56
Toms far, den gamle legen som
hver dag fryktet en ny sykdom -
:56:02
- og som konstant utsatte seg
selv for enkle motoriske tester, -
:56:06
- måtte hun være streng mot og
fortelle ham at han var helt frisk.
:56:14
Nå da beboerne hadde vedtatt
at alle skulle gi etter evne, -
:56:18
- fikk hun lønn. Ikke mye,
men nok til å spare opp -
:56:22
- til å kunne kjøpe den første
av de sju små figurene -
:56:27
- som hadde stått så lenge
og samlet støv i butikkvinduet.
:56:31
Grace drømte om at hun med
tiden kunne kjøpe alle sammen.
:56:38
Langsomt begynte de hvite
hendene å likne et par hender -
:56:42
- som kunne ha tilhørt hvem
som helst i et landsbysamfunn.
:56:47
Tre uker senere flyttet hun
i triumf inn i det huset -
:56:51
- Tom og Ben hadde satt i stand:
det gamle malmverket.
:56:55
Her sto en gang
byens malmknuser, -
:56:58
- men nå var det bare tunge
svinghjul som sto igjen.