1:02:05
- får man et visst ansvar
for hverandre.
1:02:09
Hadde det vært meg
som ... ikke hadde klart meg -
1:02:14
- ville det vært major Coolidge som
nå stod og snakket med min sønn ...
1:02:19
Men nå står jeg altså her hos deg.
Butch ...
1:02:26
Jeg har noe til deg.
1:02:34
Dette uret kjøpte oldefaren din
under første verdenskrig.
1:02:41
Han kjøpte det hos en kjøpmann
i Knoxville i Tennessee.
1:02:46
Det er et av de første armbåndsur.
Inntil da hadde man hatt lommeur.
1:02:52
Menig Erine Coolidge kjøpte det
den dagen han satte kurs mot Paris.
1:02:58
Det var din oldefars krigsur, og
han hadde det på under hele krigen.
1:03:04
Da han hadde gjort sin plikt, dro
han hjem og la uret i en kaffeboks.
1:03:10
Der lå det inntil din farfar, Dane
Coolidge, måtte tjene sitt land -
1:03:16
- og dra utenlands for å slåss
mot tyskerne i annen verdenskrig.
1:03:23
Din oldefar ga uret til din farfar,
så det skulle bringe ham hell.
1:03:28
Dessverre gikk det ikke så bra med
Dane. Han var marineinfanterist -
1:03:32
- og han døde
i slaget på Wake Island.
1:03:37
Din farfar skulle dø,
og det visste han.
1:03:42
Ingen av de unge soldatene hadde
noe håp om å forlate øya i live.
1:03:47
Tre dager før japanerne rykket inn -
1:03:49
- oppsøkte din farfar Winocki, en
maskingeværskytter han knapt kjente.
1:03:57
Han ba ham om å gi sin sønn, som
han aldri hadde sett, gulluret sitt.