2:34:02
- og skammet seg over
å være skyld i den frykten.
2:34:07
Hvordan kunne hun noensinne
hate dem for deres svakhet?
2:34:12
Hun ville sikkert ha gjort det
samme om hun hadde bodd her, -
2:34:18
- for som faren hennes sa,
å måle dem etter egen standard.
2:34:23
Ville hun ærlig talt ikke ha gjort
som Chuck og Vera og Ben -
2:34:29
- og mrs Henson og Tom
og alle de andre i husene?
2:34:38
Grace tenkte etter, og i det samme
gled skyene vekk fra månen.
2:34:53
Dogville gjennomgikk nok et
av de små skiftene i lyset.
2:35:10
Det var som om lyset
som før hadde vært så nådig, -
2:35:14
- endelig nektet å dekke
over byen lenger.
2:35:18
Nå kunne man ikke forestille
seg bæret på stikkelsbærbusken, -
2:35:23
- men bare se tornen
som var der akkurat nå.
2:35:27
Lyset trengte nå inn i hver
ujevnhet og feil i bygningene, -
2:35:32
- og også i menneskene!
2:35:37
Nå visste Grace altfor godt
hva svaret på spørsmålet var.
2:35:43
Hadde hun gjort som dem, kunne
hun ikke forsvart sine handlinger -
2:35:49
- og heller ikke
fordømt dem nok.
2:35:53
Endelig fikk hennes sorg og
smerte sin rettmessige plass.
2:35:58
Det de hadde gjort
var ikke bra nok!